|
Kommunal Rapport - Fattigdomsbilaget |
|
|
|
|
lørdag 03. juni 2006 |
Fra Kommunal Rapport 29.03.2006 (Fattigdomsbilaget)
Skrevet av
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.
Profilen:
Georg Rønning (60)
NANNESTAD: Å være syk og fattig er fulltidsbeskjeftigelse for Georg Rønning (60) i Nannestad. – De fleste sosialklienter er nok tidligere oppe om mårran enn ministeren, sier initiativtakeren til forumet Fattignorge.
Det er ikke vekkeklokka til Bjarne Håkon Hanssen, men sykdom, smerter og fattigdom som vekker Rønning på morgenkvisten, hvis han har fått sove i det hele tatt.
– Det som tar rotta på meg, er at jeg ikke får dekket sykdomsutgiftene. Jeg trenger medisiner for 1.500 kroner måneden og fordyret kosthold på grunn av kreft. Men jeg har ikke råd.
Før jul manet han fattigfolk til juleopprør, og viste fram sitt tomme kjøleskap på TV.
– Jeg hadde 14 kroner til mat per dag. Sosialkontoret mente det fikk være nok, selv om det var jul.
Han har skrevet utallige brev til kommuner, departementer og direktorater om sosialkontorenes "uforsvarlige" sosialsatser og regnestykker som ikke går opp.
I vinter ble han invitert til Stortinget, for å fortelle politikerne hvordan det er å være fattig i rike Norge. Selv definerer han fattigdommen slik:
– Du er fattig når du ikke klarer å betale nødvendige regninger, når du ikke har råd til å spise sunn mat, og du ikke har mulighet til å ta med deg en presang når du blir bedt bort, eller ta i mot gjester hjemme. Du finner stadig nye unnskyldninger for ikke å komme på besøk, blir syk og sosialt eksludert.
Selv var Rønning keramiker før han ble rammet av underslag og vonde armer, måtte nedlegge bedriften og meldte seg arbeidsløs.
– Selvstendig næringsdrivende har ikke rett til dagpenger. Og jeg hadde tatt ut for lite lønn til å få sykepenger. Dermed ble jeg sosialklient. Det har jeg vært til og fra i 15 år, også etter at jeg ble uføretrygdet. Minstepensjonen på 9.011 kroner er ikke nok til å leve av.
Han er født i Oslo, men har som sosialklient ikke mulighet til å kjøpe eget, og har flyttet mye. Han var innom Gran en stund, før han flyttet til Nannestad, der han leier et lite hus for 5.500 kroner måneden. Alle steder har han slåss med sosialkontoret. Resultatet er for tiden 562 kroner måneden.
– En periode ble jeg fysisk og psykisk dårlig av å se kommunevåpenet til Gran. Jeg måtte stue vekk mappene med alle brev. Det er effekten av å bli holdt nede over så lang tid.
Husholdet hans består av en gammel hund og to katter, moderne datautstyr, ingen sofa, men en rusten bil i garasjen. Ute skinner marssola på gnistrende hvite jorder. Men Rønning klarer ikke å nyte livets gratis goder heller.
– Hadde jeg ikke hatt mitt engasjement for fattigsaken, hadde jeg vært død.
Etter et av sine mange nederlag på sosialkontoret, skalket han alle luker i garasjen. Men heldigvis fikk ikke startet den gamle kjerra.
Arbeidslinjen som politikerne snakker så mye om, mener Rønning er urealistisk.
– De fleste ønsker seg aller mest en jobb. Men for arbeidsgiverne er ikke sosialklienter førstevalget. Og når du er nedkjørt psykisk, ikke har råd til klær, frisør og hygiene, og tenker på økonomien hele tiden, så er du ikke i stand til å presentere deg på en god måte.
– Hva må til?
– Vi må først fjerne de mekanismene som hindrer deg i å være en reell jobbsøker. Først når du har orden i økonomien, sosial trening og føler deg trygg, er du en reell arbeidssøker, sier Rønning.
– Og så bør det være mulig å bli slått personlig konkurs i Norge som i andre land. Så lenge du går på sosialen, holder kreditorene fred. Når du kommer i jobb, blir gjelden trukket av lønna, og du sitter igjen med enda mindre enn før. Da lønner det seg ikke å arbeide.
Marte Danbolt, 24 13 29 34
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.
|
Artikler - Innhold 
