|
|
|
Ellen Stensrud - innledning til Trondheimskonferansen |
|
|
|
|
lørdag 03. juni 2006 |
LANDSORGANISASJONEN I NORGE
25. januar 2006
TRONDHJEMSKONFERANSEN
Innledning ved 1. sekretær Ellen Stensrud
Kamerater, gode venner!
Da Jens Stoltenberg la fram Soria Moria-erklæringen sa han klart at:
«Vi vil endre politikkens innhold og politikkens form.
Vi vil føre en politikk for mer fellesskap og rettferdighet.
Vi skal endre politikkens form gjennom å være en flertallsregjering.»
Det er gått over tre måneder siden Stoltenberg la fram denne erklæringen, og vi kan i alle fall så smått begynne å vurdere om de målene partilederne Stoltenberg, Halvorsen og Haga la fram, i det minste er begynt å bli oppfylt.
Sjelden eller aldri har det vært så mye støy rundt en regjering som det har vært i månedene etter at denne regjeringen overtok.
Erna Solberg, Siv Jensen, Dagfinn Høybråten og ikke minst Lars Sponheim har oppført seg som en flokk høner i en hønsegård. (Og det er ikke i forrakt for noen av de nyttigste husdyra i Norge, at jeg sier det)
Men når en har hørt de fire i tur og orden, kakle inn i en eller annen mikrofon dag etter dag om hvor uhørt den rødgrønne regjeringa og de rødgrønne partiene har oppført seg uansett sak, så er det så vi kan fornemme Per Aabel fortelle eventyret om den ene fjæra som ble til fem høns.
For det eventyret handler om hvordan en detalj blir til en kjempeskandale. Og er det noe den ferske opposisjonen er gode på, ja så er det å blåse opp saker, så de kommer helt ut av sine proporsjoner, til stor glede for mediene som får sine spissformuleringer, overskrifter og tema til alle debattprogrammene.
Når Jens Stoltenberg for tre måneder siden sa: «Vi vil føre en politikk for mer fellesskap og rettferdighet» så vil jeg påstå at regjeringen i all hovedsak har gjort det. Det er nok å minne om reversering av arbeidsmiljøloven, som var en utrolig viktig sak for oss.
Mens de fire i hønsegården hele tiden har hakket på at vi ødelegger mulighetene for de unge i arbeidslivet gjennom bl.a. å forhindre midlertidige ansettelser, ja så vet vi at vi har avverget en rasering av den viktigste loven i norsk arbeidsliv noen sinne. Og det ville ikke vært mulig uten denne regjeringen. Her har de innfridd, og de har innfridd raskt!
Tilsvarende er det i skoleverket. Kristin Clemet forsøkte i et provoserende tempo å slå beina under den norske fellesskolen. Da de rødgrønne satte nødbremsen på, var det særdeles viktig og helt i tråd med LO kongressen og LOs krav! Det var viktig for å forsvare de grunnleggende likhetsverdiene i det norske samfunnet. Det var viktig for å stoppe privatisering av en av landets mest betydningsfulle institusjoner.
Alt i alt vil jeg påstå at vi har all grunn til å være fornøyd med valgresultatet, og i hovedsak også med regjeringas arbeid etterpå.
For vi er fullstendig klar over at alle ambisjonene har økonomiske konsekvenser, og ikke kan innfris i første statsbudsjett.
Altså – i all hovedsak fornøyd med hva regjeringen har gjort hittil.
Men det er enkelte områder hvor vi har hatt grunn til - og nær sagt plikt til - å kritisere regjeringa. Jens Stoltenberg hadde ikke vært regjeringssjef mange ukene før det kom et par, tre saker som gjorde at vi måtte rykke ut mot regjeringa og stortingsflertallet i full offentlighet.
Første gang var da regjeringa la fram sitt skatteopplegg i forbindelse med statsbudsjettet. Den andre var da Stortinget vedtok å bevilge seg sjøl og regjeringa et større lønnstillegg enn det flertallet i Norge hadde fått. Og det tredje viktige punktet var da vår egen regjering ikke umiddelbart ville rette opp det ranet Bondevik-regjeringen foretok da de tok fra de arbeidsledige rundt 20 000,- kr året i trygd.
Det burde i all anstendighet vært rettet opp umiddelbart med virkning fra 1. januar i år. I stedet er dette skjøvet fram i tid. Unødvendig, usosialt og uklokt!
For det første du gjør når du har snakket rettferdighet, utjavning og omfordeling i valgkampen er ikke å sørge for skattelette til de best stilte, større lønnsøkning til din egen regjering enn hva den øvrige befolkningen har fått, og samtidig - og det er nesten det verste! - ikke ha råd til å gi de arbeidsledige tilbake den trygden Bondevik-regjeringen stjal fra dem. Det er et elendig signal som bare bidrar til å skape enda større avstand mellom politikere og ”vanlige” folk, og et bidrag til økt politikerforakt.
Jeg hørte alt for mange som sukket og sa: ”til og med denne regjeringen sørger for seg sjøl først, - og gjør noe helt annet enn de lovte gjennom hele valgkampen. Dem bare juger alle sammen!!”
Det som var uheldig med dette, var at det brøyt fullstendig med noe av det grunnleggende i Soria Moria-erklæringen; om å « føre en politikk for mer fellesskap og rettferdighet.»
Og da er det sånn kamerater at LO ikke kan unnlate å kritisere at det blir gitt større skatteletter til de rikeste, enn til de med gjennomsnittlige inntekter, bare fordi det er vår egen regjering som gjør dette. Vi kan heller ikke la være å kritisere det nye stortingsflertallet når det første de gjør er å gi seg selv større tillegg enn det folk flest får. Skal LO klare å gjennomføre solidariske lønnsoppgjør uten at det går utover konkurranseevnen, ja, så må også de best stilte i Norge også vise en form for moderasjon.
Men det er verdt å merke seg en ting. Da LO rykket ut med kritikk av disse sakene, da var det stille i hønsegården. Ingen fra høyresiden kritiserte skjevfordeling i skattelettelser eller lønnsøkning til stortingsrepresentanter. Den eneste som ikke kunne dy seg var, hadde nær sagt smalahovet fra Hardanger, Sponheim. Han mente at grunnen til disse skatte- og lønnsforslagene kom fra Arbeiderpartiet, var at Arbeiderpartiet hadde behov for å markere avstand fra LO for å gi skinn av å være selvstendig. (Hallo…..)
Fattigdom
Og så vil jeg ta for meg ett forhold spesielt hvor det er grunn til å se litt nøyere på hva regjeringa har gjort, og det gjelder fattigdomsbekjempelsen. Leste T. Jagland kronikk i Dagsavisen i går hvor han skrev: ”Et av områdene hvor velgerne hadde forventninger til de rød/grønne var at det skulle bli gjort noe mer en bare kosmetiske endringer for å bekjempe fattigdom.”
Fem år på rad har Norge blitt kåret til verdens beste land å bo i, og det er det for de aller fleste av oss. Men det er alt for mange som har falt utenom det sosiale sikkerhetsnettet vi har, og mange har rett og slett blitt sittende fast i nettet.
LO kongressen sa klart i fra at ”fast tilknytning til arbeidslivet er nøkkelen til å få del i velstandsutviklingen, og at arbeidsledigheten er den viktigste grunn til fattigdom”.
I tillegg sa Kongressen at ”For de som ikke er i stand til å forsørge seg og sine gjennom arbeidsinntekt eller pensjon, så må sosialhjelp sikre et normalt liv og ytelsene må fastsettes gjennom nasjonale normer”. Det sa altså Kongressen.
Og jeg bruker litt tid på nettopp dette, fordi dette dreier seg om det særlig Kristin og Jens, - men også Åslaug, la så veldig sterk vekt på i valgkampen. Nemlig:
”Fellesskap framfor skattelette, mindre forskjeller framfor økte forskjeller og en politikk for de som sitter nederst ved bordet”.
Og kamerater, de fattigste er ikke mennesker som har tid til å vente på lange utredninger. Dette er mennesker som definitivt ikke fortjener at det første de får høre av en rød/grønn regjering er at nå skal de måtte stå opp om morran….. Dette handler om offentlig å omtale mennesker i en vanskelig situasjon med respekt, og ikke plumpe uti det med sårende uttalelser.
Tusener kommer aldri i arbeid igjen og vet det selv, resten står gjerne opp tidlig hvis de har en jobb å gå til.
Men felles for begge disse gruppene er at de må ha rettferdige satser for trygder og ytelser som gjør at de kan leve noenlunde anstendig, og ikke toppe selvmordsstatistikken også i årene som kommer.
I LO har vi mye kontakt med de fattigste. Og vi er glad for det, for det gir oss innsikt. Både de som har organisert seg i og er aktive i ”Fattig Norge” og de som ikke lenger har ork og overskudd til det heller henvender seg som et siste halmstrå til oss. I utgangspunktet mange ressurssterke mennesker som pga sykdom, arbeidsledighet, gjeldssanering som ikke har fungert, eller annet, er helt avhengig av stønad til livsopphold.
De har ikke tid til å vente, de må overleve både fysisk og psykisk nå. Mange av dem gjorde en fenomenalt god innsats i valgkampen for å sikre et rød-grønt stortingsflertall, og dermed få en mer rettferdig sosial politikk.
Mange av dem opplever at hverdagene går med til å søke sosialkontoret om småbeløp til nødvendige gjøremål. Det tapper for krefter. Pengemangel og et elendig selvbilde driver folk inn i isolasjon. Og de går tom for penger og krefter til aktivt å søke arbeid. Det koster med konvolutter, frimerker, finne annonser på nettet eller i aviser, ringe på stillinger osv.
Penger til livsopphold varierer enormt fra kommune til kommune, og til og med fra saksbehandler til saksbehandler.
På et møte i LO sist fredag opplevde vi at en av de ledende i Fattig Norge måtte låne penger for å reise rundt 9 mil tur/retur til et møte vi inviterte ham til. Han hadde 4 709,- kr mnd i livsopphold.
Andre steder har vi registrert langt under statens veiledende satser. De fleste av oss klarer ikke sette oss inn i hva det vil si på minimums satser.
Min bønn til denne regjeringen er: Ikke vent på lange utredninger for i mellomtiden å gjøre narr av folk med uttalelser som at de skal lære å stå tidlig opp om morran! Ikke svikt alle dem som aktivt og stolte var med å sikret et rød-grønt flertall i håp om et bedre liv, men gi dem noen klare meldinger om forbedringer allerede nå. (Ref. Jagland: ” Skal man få gjort noe for de fattige må man rett og slett ha mot til å si til den tause og tilfredse majoritet at dessverre nå er det de dårligst stilte sin tur.”
Det ble mye fattigdom, men det bekymrer meg sterkt av flere årsaker: Jeg ser i eget borettslag at det er et økende problem, -vi får flere og flere henvendelser til LO, - og det bekymrer meg fordi sosial gjerrighet med sikkerhet vil gi sterk rød-grønn tilbakegang i kommunevalget om ett og et halvt år. Vi har pr i dag rundt 302 300 uføre og 142 000 sosialhjelpmottakere i landet vårt. Det er ingen liten gruppe. Alle sliter selvsagt ikke like hardt, men de langt fleste har det utrolig vanskelig. Hvis ikke vår egen regjering er der for dem, så har de ikke håp igjen og vil forsvinne til FrP i ren bitterhet. De er i ferd med å organisere seg utrolig godt og kommer ikke til å være usynlige framover.
LO er en selvstendig organisasjon og må opptre som sådan uansett hvem som sitter i regjering. Det handler om vår troverdighet. Vi skal selvsagt ikke henge oss opp i småting, -men dersom regjeringen fører feil politikk i grunnleggende spørsmål som skatteprofil og behandlingen av svake grupper, så kommer vi også i fortsettelsen - til å si fra.
Vi må kunne vise medlemmene våre at de kan stole på at det er deres interesser vi ivaretar – ikke Arbeiderpartiets, SPs eller SVs.
Og husk: Det er kommunevalg i 2007 og nytt stortingsvalg i 2009. De tre partiene har ikke fått velgerne til evig tid. Og LOs medlemmer utgjør rundt 830 000 stemmer! Det er dem som må føle at regjeringen fører en politikk som gagner dem.
Så til en del av de spørsmålene vi stilte til partiene før valget, og oppfølging av disse. Da tar jeg arbeidsmiljøloven først. Det var utrolig viktig for oss at regjeringen stoppet utkastet til den nye loven, som var en lov skreddersydd for arbeidsgiverne.
Og den videre oppfølging av AML skjer nå gjennom at referansegruppa Trine Lise Sundnes administrerer samles 1. februar, og går igjennom et statusnotat for det videre arbeidet med loven. Deretter vil det jobbes inn mot departementet og regjeringa. Sannsynligvis sammen med de andre arbeidstakerorganisasjonene som har støttet oss i kampen mot lovutkastet som Bondevik-regjeringen kjørte fram ved hjelp av FrP.
Så finnes det en rekke andre saker som naturlig nok ikke er løst eller innfridd enda. Dette er saker LO vil følge opp i Samarbeidskomiteen mellom DnA og LO, gjennom møter med de ulike statsrådene eller andre i departementene, komiteene på Stortinget osv.
Med utgangspunkt i medlemsdebatten ”Du bestemmer – LO på din side” og LO-kongressens vedtak, så fikk de politiske partiene en rekke spørsmål om saker vi ville vite deres holdning til.
De sakene som var høyest prioritert av medlemmene vil vi følge opp i Stortings-/Kongressperioden.
En av disse sakene var sykelønnsordningen. Vi spurte hvilke partier som ville garantere at de ikke ville kutte i sykelønna uansett utvikling i sykefraværet.
Alle tre: DnA, SV og SP ga den garantien. Skal politikere og demokratiet vårt ha troverdighet i framtida så går det ikke å først gi slik garanti, for deretter å løpe fra den. Dette som et signal til at den type dokument som var utarbeidet i SV hvor det var åpnet for kutt i sykelønna, - bør vi helst ikke se eller høre om igjen.
Kutt i sykelønn gjør folk fattigere, definitivt ikke friskere. Vi kommer ikke til å godta kutt i sykelønna, og de rød-grønne har vunnet sitt siste valg om de rører ved den i perioden.
Jeg kan nevne Avtalefestet pensjon (AFP), garanti for jobb eller utdanning til ungdom under 25 år, nei til konkurranseutsetting, anbud og privatisering innen skole, omsorg og helse, at norske lønns- og arbeidsvilkår skal legges til grunn for alt arbeid som skjer i Norge, at tillitsvalgte sikres innsynsrett i alle lønns- og arbeidsavtaler i virksomhetene, som andre prioriterte områder hvor alle de tre rød-grønne skriftlig og muntlig har sagt at de støtter.
Å gå bort fra disse valgløftene ville være fatalt og ensbetydende med politisk selvmord. (Det var kanskje ikke så dårlig strategi å få skriftlige løfter og garantier før valget, fremfor å komme med en rekke saker i etterkant)
LO bidrar til at løftene holdes gjennom bl.a. å stille vår ekspertise til rådighet i utvalg og arbeidsgrupper sammen med departementene for å finne gode løsninger på saker.
Men så er det sånn at enkelte statsråder har åpenbart større behov for å flakse litt med vingene og vise sin uavhengighet i forholdet til LO, enn andre. Det kan vi registrere ved gjentatte overraskende utspill på saker av betydning for oss.
Det er selvsagt greit det. Men ikke hvis det bryter med noen av løftene i valget. Da må vi tydelig ta avstand og kritisere utspill, av hensyn til egne medlemmer og av hensyn til den politikken vi står for.
Så tror vi vel at noen går av seg horna litt etter hvert som de kjenner seg tryggere på sine fagområder som statsråd, og at ikke nødvendigvis alle forslag til tiltak først må presenteres som kjappe stunt i pressen.
Alt i alt kamerater, er vi overbevist om at denne regjeringen er den beste vi kunne få, at de er anstendige nok til å stå ved hva de lover, at de bidrar til et bedre arbeidsliv og et mjukere samfunn hvor det er godt å være for flere enn i dag.
Vi er villig til å gi dem tid der hvor det er nødvendig, og er overbevist om at resultatene kommer.
Vi er overbevist om at om noen er i stand til å redusere arbeidsledigheten ytterligere, og gjenreiser arbeid til alle – som jobb nr 1, så er det denne regjeringen.
Med all sikkerhet vil vi oppleve at regjeringen vil føre en politikk hvor felleskap og samarbeid kommer til å avløse den ideologiske dreining vi har hatt mot konkurranse, privatisering, marked og økende forskjeller i samfunnet.
Vi vet, - og store deler av de rød-grønne partiene vet - at uten fagbevegelsens støtte vinner de ikke et valg til. Skal LO kunne forsvare å stille opp igjen, må valgløftene innfris.
Så vil jeg avslutte med: at allerede nå har vi en helt annen hverdag enn før regjeringsskiftet. Før valget brukte vi enormt mye tid og krefter på å beholde rettigheter, og å kjempe imot forverringer i arbeidslivet. Hver dag var en kamp for det bestående i lov og avtaleverket. I tillegg til at NHO ble en vanskeligere motpart. De fløy ganske høyt og fikk økt selvtillit under Bondevik. Bondeviks siste periode var som en fireårs natt for norsk fagbevegelse.
Under denne regjeringen merker vi allerede at vi kan bruke tid og ressurser på det som er viktig: Utvikling og reformer til det beste for egne medlemmer og arbeidsfolk generelt. Det i seg sjøl gjør at vi er glad for å ha en regjering som er med oss og ikke mot oss!
Takk for oppmerksomheten. |
|
Vil du hjelpe oss?
Vi er avhengig av frivillige bidrag for å kunne drive foreningen. Vil du hjelpe oss?
Les mer her
Forslag til undertekst
På vei til kemneren?
|
Artikler - Innhold 